Stavkyrkjeutstillinga

Stavkirkene regnes sammen med vikingskipene som Norges viktigste bidrag til verdenskulturarven. Stavkirkene har fått navnet etter de bærende stavene. Bortsett fra Hedared kirke i Sverige og Greensted kirke i England er det bare i Norge at denne type midddelalderkirker er bevart på opprinnelig sted. Alle stavkirkene er automatisk fredet etter kulturminneloven. En ny Stavkirkeutstilling, laget av utstillingsformgiver Lars Nerli, kom sommeren 2008 på plass i Ringebu Prestegard. Utstillingen fokuserer på Ringebu stavkirke som hellig rom og lokalt rom.

Utstillingen viser at det lokale kirkerommet representerer både noe allment hellig, som uttrykk for en kristen kulttradisjon gjennom 800 år, og noe spesifikt lokalt som bærer ulike avtrykk av det lokale samfunnet og dets forutsetninger. Sagt på en annen måte: Ringebu stavkirke er som rom og sted et bindeledd mellom den universelle kirken og den lokale kirken, og mellom Norge og det kristne Europa. Utstillingsrommet vil bestå av pultmontre plassert langs veggene i rommet, i alt 8 stk. Hvor vi forteller historier rundt gjenstander, hovedsakelig funn gjort under de arkeologiske utgravninger i kirken i 1980-81. Gjenstander som belyser selve kirkebygningens historie, bruk og struktur, dåp, skriftemål og nattverd, konfirmasjon, trolovelse og vielse, død og begravelse.

Temaer vedrørende kirkegård og gravminner inne i, og utenfor, kirken blir også vist. Bak montrene langs veggene belyses Ringebu stavkirkes historie med flere hoved- og sidefortellinger, fortalt via bilder, tegninger, plansjer og tekster. Disse forteller om Ringebu stavkirkes plassering i den store og lille verden gjennom historien, for eksempel kirken / prestegården som godseiere, kirkens status før og etter reformasjonen, forholdet til Hamar/kannikene osv.

De fire hovedtemaene vi velger å vise i utstillingen er; Det hellige rommet. Livet og rommet. Døden i rommet. Rommet og minnene.

Samtlige gjenstander stammer fra de arkeologiske utgravningene som ble gjennomført i forbindelse med restaureringen i 1981-1982. Under gulvet på 1200-talls kirken viste det seg å være det reneste skattekammeret for arkeologene. Gjennom et glissent kirkegulv har kirkefolket ved ulike anledninger over flere hundre år mistet mynter, knapper, spenner, kniver og perler.
Her var også graver for bygdens bedrestilte. De døde som var av høyere stand ble gjerne gravlagt under kirkegulvet, og i en av montrene vises rester av drakter, likskjorter, sløyfer og mynter. Myntene ble lagt på de dødes tunge eller panne - som vern eller som et symbolsk «reiseutstyr».