Ringebu Stavkyrkje

Ringebu stavkirke er bygget ca 1220. Den er en av 28 gjenværende stavkirker i Norge, og en av de største. Kirken er av Borgundtypen, og står fortsatt på opprinnelig plass med bevart stavkonstruksjon. Kirken har en utskåret inngangsportal i dragestil. Den ble ombygd og utvidet på 1600-tallet. Kirken er Ringebu kommunes tusenårssted, sammen med området rundt, Ringebu prestegard og Gildesvolden. Kristendommen ble innført i Norge omkring år 1000, og i årene etter kristningen ble det bygget nærmere 1000 stavkirker i løpet av middelalderen fram til 1537. Kirkene i Norge var da katolske. Etter reformasjonen ble kirken ombygd i 1630 av byggmester Werner Olsen, og fikk i 1631 det karakteristiske røde tårnet. Svalgang, sideskip og apsis ble fjernet,samt at det innvendige taket ble senket. Kirken ble første gang malt i 1717, og da taket lå lenger ned ble bare den nedre halvdelen av veggene malt. Kirken var på ett tidspunkt helt hvit, men ble ført tilbake til opprinnelig bemaling under det omfattende restaureringsarbeidet i 1921.

Fra den eldste stolpekirken er døpefonten i kleberstein fortsatt bevart. Fontens opprinnelige plassering var bak i det nordvestre hjørnet. Portalen rundt inngangsdøren i vest med utskjæringer av slanger og drager er trolig også fra den eldste kirken. Portalen ble dessverre ødelagt da det på 1820-tallet kom påbud om å utvide dørene i kirkene og la de åpne utover. Dette pga en brann i Grue i Solør 1.pinsedag 1822 da 113 mennesker omkom i flammene. Dørene var veldig smale fordi man skulle gå inn i kirken alene, og ikke ta onde ånder med seg. Dragehodene på taket hadde samme funksjon - å skremme bort onde ånder.

I 1980-81 ble det gjort arkeologiske utgravninger i grunnen under kirka. Det ble funnet rundt 900 mynter og andre funn. Noe av dette er utstilt i Prestegarden. Myntene har sannsynligvis havnet under gulvet fordi de enten ble ofret eller mistet. En betydelig del av myntene ble funnet i den søndre del av kirken, da dette var mannssiden. De fleste myntene er fra middelalderen, særlig fra Håkon Håkonsons tid 1217-1263. Det ble også funnet stolpehull etter en eldre kirke som hadde stått på stedet på 1100-tallet. Stolpekirkene var forgjengerne til stavkirkene, der stolpene ble satt rett ned i jorden. Disse råtnet, og kirkene stod ikke lenger enn ca 100 år.

Under utgravningene fant man flere kister under gulvet og i tverrskipet, hovedsakelig av prester og deres familie. Men også andre personer har blitt beæret med en gravplass i kirken. "Baronesse" Sophie Amalie Rosenkrantz fra baroniet i Rosendal donerte flere gjenstander til kirken, og ligger begravet under kirkegulvet. Den tyske oberstløytnanten Poul Friedrich von Dresky var i det Oplandske regiment, og har også gjort seg fortjent til en plass i kirken. Han har også fått en minnetavle. To andre minnetavler i kirken er etter sokneprest Christopher Kraft (d. 1754). og hans familie, som henger i koret. Den andre henger i hovedskipet, og ble bekostet av soknepresten selv i 1787, Sigward Friis Irgens (d.1789).

Kirken stod omtrent uendret fram til reformasjonen i 1536. Etter hvert ble utsmykningen i kirken preget av barokken, med pompøse utskjæringer. Fredrik 4's kongemonogram i koråpningen, finnes også i flere kirker opp gjennom Gudbrandsdalen.
I Ringebu er det fra 1703, og det samme er også prekestolen.