Ringebu Stavkirke
Kristendommen ble innført i Norge omkring år
1000, og i årene etter kristningen ble det bygget nærmere
1000 stavkirker i løpet av middelalderen fram til 1537.
Kirkene i Norge var da katolske. Ringebu Stavkirke ble bygget
ca 1220. Den er en av 28 gjenværende stavkirker her
i landet, og en av de største.
Det røde tårnet
Norge var i union med Danmark fra 1380, og den lutherske reformasjonen
ble innført i 1536. Etter reformasjonen ble kirken
ombygd i 1630 av byggmester Werner Olsen, og fikk i 1631 det
karakteristiske røde tårnet. Svalgang, sideskip
og apsis ble fjernet,samt at det innvendige taket ble senket.
Kirken ble første gang malt i 1717, og da taket lå
lenger ned ble bare den nedre halvdelen av veggene malt. Kirken
var på ett tidspunkt helt hvit, men ble ført
tilbake til opprinnelig bemaling under det omfattende restaureringsarbeidet
i 1921.
Fra den eldste stolpekirken er døpefonten i kleberstein
fortsatt bevart. Fontens opprinnelige plassering var bak i
det nordvestre hjørnet. Portalen rundt inngangsdøren
i vest med utskjæringer av slanger og drager er trolig
også fra den eldste kirken. Portalen ble dessverre ødelagt
da det på 1820-tallet kom påbud om å utvide
dørene i kirkene og la de åpne utover. Dette
pga en brann i Grue i Solør 1.pinsedag 1822 da 113
mennesker omkom i flammene. Dørene var veldig smale
fordi man skulle gå inn i kirken alene, og ikke ta onde
ånder med seg. Dragehodene på taket hadde samme
funksjon - å skremme bort onde ånder.
Utgravingene
I 1980-81 ble det gjort arkeologiske utgravninger i grunnen
under kirka. Det ble funnet rundt 900 mynter og andre funn.
Noe av dette er utstilt i Prestegarden. Myntene har sannsynligvis
havnet under gulvet fordi de enten ble ofret eller mistet.
En betydelig del av myntene ble funnet i den søndre
del av kirken, da dette var mannssiden. De fleste myntene
er fra middelalderen, særlig fra Håkon Håkonsons
tid 1217-1263. Det ble også funnet stolpehull etter
en eldre kirke som hadde stått på stedet på
1100-tallet. Stolpekirkene var forgjengerne til stavkirkene,
der stolpene ble satt rett ned i jorden. Disse råtnet,
og kirkene stod ikke lenger enn ca 100 år.
Under utgravningene fant man flere kister under gulvet og
i tverrskipet, hovedsakelig av prester og deres familie. Men
også andre personer har blitt beæret med en gravplass
i kirken. "Baronesse" Sophie Amalie Rosenkrantz
fra baroniet i Rosendal donerte flere gjenstander til kirken,
og ligger begravet under kirkegulvet. Den tyske oberstløytnanten
Poul Friedrich von Dresky var i det Oplandske regiment, og
har også gjort seg fortjent til en plass i kirken. Han
har også fått en minnetavle. To andre minnetavler
i kirken er etter sokneprest Christopher Kraft (d. 1754).
og hans familie, som henger i koret. Den andre henger i hovedskipet,
og ble bekostet av soknepresten selv i 1787, Sigward Friis
Irgens (d.1789).
Kirken stod omtrent uendret fram til reformasjonen i 1536.
Etter hvert ble utsmykningen i kirken preget av barokken,
med pompøse utskjæringer. Fredrik 4's kongemonogram
i koråpningen, finnes også i flere kirker opp
gjennom Gudbrandsdalen. I Ringebu er det fra 1703, og det
samme er også prekestolen.
|
|
